"Klassen" 2 t 8 min

Hei!
I går var jeg på kino. Filmen "Klassen" er prisbelønnet og har fått gode anmeldelser (se omtalen på filmweb.no under"). Vi har alle sammen sett filmer i kategorien "umulig klasse - inn kommer flink lærer - klassen blir harmonisk". Dem er det nok av. Denne filmen skulle være anderledes. Så jeg gledet meg til en skikkelig skolefilm.

Og filmen var faktisk god. Vi blir kjent med en rekke elever i ungdomsskolealder. Filmen gir meget gode portretter av disse og vi får også et godt bilde av hvordan det kan være å utøve læreryrket.

Dette skal være en dokumentar og filmen gir et realistisk inntrykk av hvordan det kan være i en klasse. Samtidig vet vi som arbeider i skolen at selv om virkeligheten her er beskrevet, så er det jo ikke slik i hver time, i alle klasser til alle tider. Utfordrende elever finnes, elever som sliter er det mange av, og elever med tankene helt andre steder enn i timen kan oppleves slitsomt. Det er nok også en del av virkeligheten det læreren opplever: han forstår elevene, forsvarer dem i kinkige situasjoner, prøver å se dem og ta dem på alvor. Likevel må han igjennom en episode med aggressive elever som en stund vender seg mot ham. Utakk er verdens lønn, sies det.

Vi kjenner også igjen lærerværelset og vi har opplevd alle elevene i denne filmen. Og episodene i timene. Diskusjonene om læring, motivasjon, sosial bakgrunn, karaktersetting og argumentene for og mot straff og straffeutmåling er velkjente temaer. Filmen har vel knapt noen ambisjon ut over dokumentering, men vil nok skremme noen og fornøye andre. Kunstnerisk er det.

Til foreldre som lar seg bekymre; dette kan virke tøft, men husk at vi her kun har med et lite utdrag av virkeligheten å gjøre. Elevene er også varme, omsorgsfulle og lærevillige - noe filmen også tidvis viser.
Til elever som mener filmen er overdrevet: ja, men likevel sann.
Til lærere; husk at denne læreren er en typisk god lærer. At han et lite sekund mister besinnelsen endrer ikke på det. Å være lærer innebærer ikke et robot-aktige følelsesliv.
Og så håper jeg ingen tar skrekken av å se filmen og ikke lenger ønsker å bli lærer. Dette er verdens viktigste yrke. Det er spennende å være lærer og man blir glad i elevene sine. Man må gi av seg selv - men får også veldig mye tilbake. Replikken på slutten av filmen der klassens tillitsvalgte, Sandra, humoristisk blir venn med læreren igjen er filmens høydepunkt for meg. Hun har lest Platon på fritiden og vi forstår mer av filmen.

Filmen går inn i en tradisjonell humanistisk tradisjon - og vi som har vårt virke i skolen, er heldigvis nødt til å ha dette med oss i det daglige.

Filmen anbefales til alle som opptatt av mennesker generelt og skole spesielt.

Tillegg fredag 9.1.: Filmen er godt omtalt i månedens utgave av norske Le Monde.


Her kommer utdrag av omtale på filmweb.no:
--------------------------------------------
Årets Gullpalmevinner fra Cannes

"An amazing, amazing film" - Sean Penn, juryleder Cannes

I to timer er vi som en flue på veggen i en ungdomsskoleklasse i en forstad til Paris. Læreren François Bégaudeau (som faktisk spiller seg selv!) forsøker å legge forholdene til rette slik at den brokete gjengen av pubertal energi og rebelsk kreativitet kommer til uttrykk på en konstruktiv måte. Han forsøker å se samtlige elever, hjelpe, oppmuntre og rettlede. Det er ikke alltid like enkelt. KLASSEN følger François og hans skoleklasse gjennom et helt år, fra første til siste skoledag. Vi lærer alle elevene å kjenne og følger deres opp- og nedturer. Det er engasjerende, inspirerende og oppløftende, samtidig som filmen føles 100% autentisk.

François Bégaudeau jobbet et år på en ungdomsskole i Paris før han skrev boken "Entre les murs" om sine erfaringer som lærer. Regissør Laurent Cantet hadde lenge hatt lyst til å lage en film om lærere og elever. I boken fant han alt stoffet han trengte - og han fant ut at forfatteren var den perfekte hovedrolleinnehaveren. Filmen er et resultat av stor humanisme. En ekte, medrivende og spennende skildring av en lærers hverdag. Velfortjent vinner av årets gullpalme i Cannes.

"One of the most substantive and purely entertaining movies in competition at Cannes" Variety

"The Class is as fluid and thought-provoking as contemporary realist cinema can get" Screen Daily

KLASSEN ble en kritiker- og publikumsuksess i Frankrike og er valgt ut til å være landets Oscar-kandidat.
FIlmen vant også Filmkritikerprisen under Haugesund filmfestival 2008

God journalistikk?

For et par måneder siden kom resultatene av nasjonale prøvene. De fleste av landets aviser kastet seg over stoffet og skrev side opp og side ned. Dessverre var mye av det som ble skrevet så unyansert og dårlig at det var pinlig lesning for oss som er opptatt av kvalitet i skolen. Flere av løssalgsavisene hadde rankinglister over de "beste" og de "dårligste" skolene i landet og i fylkene.

Hvis meningen med å skrive om de nasjonale prøvene er å opplyse folk og få i gang gode prosesser, så bommer avisene totalt. Tvert om, tror jeg mange av artiklene fungerte fordummende. Det er forskjell på evaluering av skoler og for eksempel referat fra idrettstevner. Jeg sitter med et inntrykk av at sportsjournastikken har vunnet for mye terreng i artikkel-stoffet forøvrig.

Det er mange grunner til slike kåringer er meningsløse. Jeg har erfaring fra at skoler kommer ulikt ut fra år til år. Dette skjer ikke fordi skolene som sådanne forandrer seg så mye, men rett og slett fordi det faglige nivået på årskullene ofte varierer. Kvaliteten på undervisningen har selvfølgelig sitt å si, men vel så viktig er elevenes forutsetninger, sosialt, økonomisk og familiemessig. Jeg vet om skoler og klasser der utgangspunktet har vært problematisk, men der man virkelig har lykkes med å heve læringsutbyttet betraktelig i løpet av skolegangen. Tilsvarende vet jeg om klasser og skoler der utgangspunktet for virkelig topp resultater har vært absolutt til stede, men hvor man av ulike årsaker yter noe i underkant og resultatene blir deretter. Sagt med karakterspråket: en skole der elevene hever seg fra to til fire, er kanskje vel så "god" som en skole der elevene holder på en firer eller en femmer eller hever seg en karakter.

Nå tror kanskje leseren at jeg er motstander av nasjonale prøver. Og kanskje noen tenker at denne rektoren er redd for å ble sett i kortene. Det er feil. Jeg mener at nasjonale prøver er nødvendige og gode å ha. Skoler kan da sammenlikne seg med seg selv, analysere utviklingstrekk, vurdere arbeidet sitt og legge strategier for skoleutvikling og bedring av læringsarbeidet. Videre tror jeg også resultatene bør offentliggjøres. Men da må avisene også kjenne sitt ansvar. Fordummende oppslag om "vinnere" og "tapere" kan i verste fall virke skadelig. Vi trenger hele tiden en debatt og gode prosesser om hvordan vi skal bli bedre i skolen. Da trenger vi aviser som informerer og opplyser.